En jurist – og nå pastor! – som har en lengsel etter å gå sammen med enkeltmennesker og grupper i prosesser som vokser tettere til Gud og lærer å leve mer og mer som hans barn i hverdagen.
– Lite, eller ingenting, svarer hun kjapt. For vi må jo spørre vår nye pastor om hva hun vet om Kristiansand og bydelen Randesund, hvor hun skal bo og tjene i fra nyttår.
    – Jeg har ikke vært i området over lengre tid noen gang, og har ikke noe spesiell kjennskap til stedet her. Så jeg gleder meg til å lære Randesund å kjenne – både menigheten, kirkelivet her og stedet som helhet.
    Vi fornemmer kanskje en liten variant av Pippi i dette?: Her har jeg aldri vært før, så her vil jeg sikkert trives. Vi må likevel spørre henne:
    – Hvorfor ville du til Randesund Frikirke?
    – Jeg har en lengsel etter å gå sammen med enkeltmennesker og grupper i prosesser der vi vokser tettere til Gud og lærer å leve mer og mer som hans barn i våre hverdager. Og jeg har forstått at det er som pastor jeg virkelig kan få gjøre dette. Det ble ledig stilling som pastor i Randesund på rett tid for meg, da jeg hadde funnet ut at dette var noe jeg ønsket. Stillingsannonsen hadde fokus mot forkynnelse og ledelse, og dette appellerte til meg og det jeg visste at jeg ville kunne bidra med. Når jeg så leste menighetens visjon og om menighetens engasjement og aktiviteter på deres nettside, så dette ut til å være en menighet jeg gjerne ville tjene.
    Her må det tilføyes at hun nok ikke er så helt ukjent med menigheten ettersom hun har fulgt menigheten nå i snart ett år gjennom prosjektet Misjonale Menigheter hvor hun er en av lederne sentralt. Og forteller at engasjementet og menighetens ønsker om å nå ut til nye mennesker og være en menighet som betyr noe i nærmiljøet har imponert og motivert henne.
    – Mitt inntrykk er at dette er en menighet som ønsker seg vekst i Guds rike, og som er villige til å gå, engasjere seg og gjøre noe for å se denne veksten. Samtidig som jeg også vet at det er en sårbarhet i menigheten og at det er viktig å gå i riktig tempo slik at det ikke blir et usaklig strev og press på enkeltpersoner om å «gjøre» for mye. Jeg gleder meg til å få bruke tid til å bli kjent med dere, både som fellesskap og enkeltmennesker, for derfra å kunne gå sammen i tjeneste og arbeid for Gud, sier hun.
    – Likevel, Unni, du er jurist av bakgrunn. Hvorfor valgte du et jusstudium? Eller var det allerede da i tanken en utdannelse i retning av forkynner/pastor eller arbeid innen kristen virksomhet/menighet?
    – Nei, jeg hadde ikke noen tanke om utdannelse i retning av forkynner/pastor da jeg var ferdig med videregående skole. Jeg tenkte litt på å gå bibelskole, men var rasjonell og tenkte at det ikke ga meg noen utdannelse jeg kunne bruke til noe, så etter ett år på folkehøyskole ble det jus i stedet, som jeg hadde fått sans for gjennom rettslære på videregående, svarer hun. 
    Hun vedgår likevel at langt inne i seg hadde hun et ønske om en eller annen form for heltidstjeneste i kirke/kirkesamfunn, men klarte ikke å se hvordan hun kunne brukes i en slik sammenheng. Først da det ble en ledig stilling som personalleder i Frikirken, så hun en oppgave hun kunne fylle. Da hadde hun også et par år forut tatt kristendom grunnfag på Frikirkens teologisk høyskole, og dessuten hatt en del forkynnelse i menigheten sin, Lørenskog Frikirke, og litt i noen menigheter i nærområdet.
    – Så har Gud fått arbeide med meg – både når det gjelder selvbilde, selvforståelse og min avhengighet til ham, slik at jeg nå vet at jeg i Guds kraft og med hans gaver kan brukes til mye som er bra for en menighet og i et kirkesamfunn, forteller hun.
    – Er det noe spesielt fra din juss-erfaring du tenker kan være nyttig og godt å ha med i pastor-gjerningen?
    – En juss-utdannelse er godt for det meste , forteller hun med et smil. – Det er alltid nyttig å kunne noe om å lese lover, regelverk, forstå skjemaer osv. Som hovedpastor vil jeg jo ha arbeidsgiveransvar for andre ansatte, og da er det greit å kunne noe om lover og regler.
    En smule erfaring her må det kunne sies at hun har, med jobb i Utlendingsnemda, i Justisdepartementet, i byrett, kemnerkontor, konkurransetilsyn, sorenskriverkontor og i direktorat. Og etter hvert personalleder i Frikirken i fem år, menighetsveileder sentralt i 10 år, med selvstendig konsulentvirksomhet overfor menigheter foruten at hun også er innleser av lydbøker for KABB.
    – Vi må ta litt mer av historien, Unni. Vi forstår du har en tilknytning til Lørenskog Frikirke. Er du oppvokst der, hva med familie?
    – Jeg er født og oppvokst på Strømmen, ca 2 mil utenfor Oslo. Der var Strømmen Frikirke, først en utpostmenighet til Oslo Østre. I 1974 ble det egen menighet og rundt 1980 flyttet menigheten til nytt kirkebygg i Lørenskog og ble Lørenskog Frikirke.
    Hun forteller om en familien hvor alle var engasjerte i menigheten på ulike måter – særlig med barne- og ungdomsarbeid. Oppveksten var fin, med mange venner, mye lek ute og et rolig familieliv. All organisert aktivitet skjedde i menighetens regi og når hun ble for stor til å være deltaker, ble hun med som leder i klubb og søndagsskole.
    – Vi hadde nok ganske lite penger hjemme, forteller hun, men kan aldri huske det som et stort problem.
    – Det var nok vanskeligere for mine foreldre, som skulle få nok mat og klær til fire barn. Men en ting var faren min klar på – vi skulle alle få den utdannelsen vi ønsket oss, uten hinder av økonomi. Derfor fikk vi alle videregående skole – og jeg gikk videre på universitetet og fikk min Cand. jur.
    Hun er minst av fire søsken. Søsteren er 13 år eldre og er pensjonist som bor i Oslo, men engasjert som daglig leder i sjelesorgsorganisasjonen Helhet gjennom Kristus.
    Eldste broren er 9 år eldre enn Unni og døde for 4 år siden. Han har en sønn som bor i Haugesund og er den eneste i neste generasjon i familien.
    Unnis yngste bror er 3 år eldre enn henne og bor i Vintrosa i Sverige. Han er daglig leder der for organisasjonen Ellel – som også er en sjelesorgsorganisasjon.
    – Både min bror og min søster lever alene, som meg. Og jeg er takknemlig fordi jeg har en svært nær og god relasjon til dem begge, forteller Unni.
    Om foreldrene forteller Unni om ei mor som fikk MS mens Unni var ganske liten, og var mye sliten og syk.
    – Dette satte særlig preg på ungdomstiden min, da jeg fikk mye ansvar og måtte bli «voksen» og selvstendig tidlig. – Begge foreldrene mine er nå døde, faren min for 19 år siden og moren min for 14 år siden. De var begge svært syke de siste årene de levde, og det var godt for dem og for oss at de fikk komme hjem.
    Om Westli-navnet er det ellers en liten historie, kan Unni fortelle. Om egentlig en familien Nilsen, om en oldefar som husmann på stedet Vestli, og videre en bestefar som dro til Amerika for å lete etter gull, og W kom inn i navnet, som familien da hadde tatt i bruk. Og om ei farmor som den gang ble igjen i Norge med 7 barn. Men det er altså en helt annen historie, som Unni sier.
    – Hva med trosvandringen din, eller troshistorien? Er det noe eller noen som har betydd noe spesielt for deg?
    – Som sagt vokste jeg opp i en kristen familie, og ikke minst faren min har lært meg mye i praksis som har vært veldig viktig for meg. Ikke minst om dette med å velge Guds vei framfor det som kan virke best i øyeblikket for meg og stole på Gud framfor på min egen økonomi.
    Og hun forteller om en tro som er i stadig utvikling, relasjonen til Gud endrer seg underveis, ikke nødvendigvis slik at den blir nærere, for hun gir uttrykk for at hun alltid har hatt en ganske nær relasjon til Gud, men den blir sterkere og mer rett. Hun sier hun ser mer og mer at hun virkelig er elsket av nåde og at ingen ting annet enn Guds nåde gjør henne til den hun er – hans elskede barn. Og tør mer og mer å overgi livet sitt til ham.
    Hun forteller også om viktige personer i livet som har vært med på denne vandringen:
    – Her vil jeg nevne Sven Aasmundtveit, som var pastor i Lørenskog da jeg var rundt 30 år. Han så noe i meg som ingen andre hadde sett og utfordret meg til å bruke gaver jeg selv bare ante at jeg hadde. Ellers har kollegaene mine i Frikirkens Landsmisjon, og spesielt Jon Arne Nygård, vært uvurderlig viktige for meg når jeg mistet troen på at jeg hadde verdi og i det hele tatt kunne noe som helst. De trakk meg ut av det skallet jeg hadde bygget rundt meg selv for å beskytte meg, støttet meg når jeg kjente meg naken og hjelpeløs uten min egen beskyttelsesmur, stolte på meg og lot meg være i tjeneste og erfare at Gud virkelig går med, og heiet meg fram når jeg begynte å finne trygghet i hvem jeg var og at jeg også hadde verdi.
    – Så er det vel slik at også pastorer må ha litt fri?! Hva gjør du da? Når du kanskje slapper av?
    – Jeg er heldigvis blitt mye flinkere til å slappe av med årene. Håndarbeid – da særlig strikketøy – er et godt avslapningsredskap for meg. Ellers er jeg svært glad i å lese, og leser det aller meste. Krim – gjerne litt action-preget thriller er gjengangere, som Henning Mankell, Jussi Adler-Olsen, osv. Men også romaner, gjerne noen som har en viss historisk tilknytning.
    Hun forteller at hun også er glad i å gå tur, men har noen helsebegrensninger i form av vonde knær, så det blir ikke så langt og fort som hun kunne ønske seg. Kanskje det likevel blir en passende avspassering fra nykjøpt leilighet i Vigvollåsen til kirken på Strømme?
    – Men det å være ute i skog eller på fjellet er alltid god rekreasjon, selv om jeg ikke kan gå så langt. Geocaching har gitt meg mye glede, og tatt meg til steder jeg ellers ikke hadde kommet til, så det vil jeg nok fortsette med.
    – Tilbake til den kommende tjenesten, Unni. Tør du si noe allerede nå om hva som blir det viktigste for deg som pastor? Også på bakgrunn av din erfaring som menighetsveileder og i ledelsen av Misjonale Menigheter. Er det noe i tida vi lever i som spesielt utfordrer oss som enkeltkristne og som fellesskap og menighet?
– Det som ligger mitt hjerte nært, og som jeg også tror er en utfordring i Norge i dag, handler om å leve livet aktivt som en etterfølger av Jesus. Dette som har med at troen ikke er noe som handler om mine tanker og hva jeg mener, men om å ha Jesus som Herre og leve livet som hans etterfølger, la Bibelen prege livet mitt og være villig til å underordne meg hans ord og bud. Og at dette gjelder selv når de synes håpløst gammeldagse og noen ganger virker begrensende på meg på en eller annen måte. Dette med å forstå at Gud er god og at når han sier at noe er godt for oss, så er det faktisk det, selv om mye i oss vil protestere på dette.
    I sammenheng med dette sier Unni at det er viktig for henne å få fram at vi alle er underveis og at Gud alltid har ting han vil minne oss på. Hun uttrykker drømmer om småfellesskap der delerunden har som utgangspunkt at hver enkelt kan dele hva Gud arbeider med i dem for tiden, og der vi kan be for hverandre om at Gud skal ha sin vilje og sin vei i den enkelte av oss.
– Derfor er det å løfte fram Bibelen og det å lese den, fellesskapet med Gud i bønn og tillit til at han kan tale til oss, noe jeg vet at vil være viktig. Så får vi se om det blir det viktigste, avslutter hun.